klikk for større kart

**

Charles Berlitz skrev en bok om Atlantis. Han var født i 1914, og var barnebarnet til Maximilian Berlitz, som grunnla Berlitz språkskole. Charles er en av dagens fremste lingvister og snakker 25 språk mer eller mindre flytende.

*

 Edgar Evans Cayce (født i 1918) er den yngste sønnen til Edgar Cayce. Boken hans On Atlantis ble utgitt i 1968 og er en fin tolkning av farens lesninger om det tapte landet og dets sivilisasjon. Sammen med Gail Cayce Schwartzer og Douglas G. Richards skrev han Mysteries of Atlantis Revisited, som ble utgitt i 1988. Her byr han på en grundig diskusjon om i hvor stor grad viktige vitenskapelige oppdagelser som er gjort siden farens død, stemmer overens med informasjon fra Edgar Cayces lesninger. David Wilcock påstår å være nåværende inkarnasjon av Cayce.

 *

Ignatius Donnelly (1831-1901) var en amerikansk politiker og reformator i tillegg til å være en grundig og velskolert forsker. Han ble valgt til viseguvernør i Minnesota da han bare var 28 år. Fire år senere ble han valgt inn i den amerikanske kongressen, der han var en særdeles intelligent lovgiver som var langt forut for sin tid. Han kjempet for stemmerett for kvinner og svarte, føderal inntektsskatt og beskyttelse av miljøet. Rett etter at Donnelly flyttet til Washington, døde den unge konen hans. Han ble helt knust og vendte seg til bøkenes verden for å søke trøst. Snart ble han oppslukt av studiet av myter, forhistorie og Atlantis. Donnelly mente etter hvert at et element av sannhet danner grunnlaget for mange legender om hendelser og mennesker før vår nedtegnede historie. Han tenker seg at de gamle grekernes guder og gudinner var personifiseringer av lederne i Atlantis og andre av fortidens høyt utviklede kulturer.

På liknende måte kan Gandhi, Mandela, Churchill eller Abraham Lincoln bli hovedpersonene i legender om 15 000 år. Donnellys juridiske skolering og store intellekt viser seg tydelig i Atlantis, tbe Antediluvian World, som inneholder en stor mengde gjennomforsket informasjon som blir presentert på en overbevisende måte. Det var den første publikasjonen som antydet i fullt alvor at Atlantis kunne bekrefres av vitenskapsmenn. I en senere bok med tittelen Ragnarok: The Age of Fire and Gravel var han den første til å antyde at jorden mange ganger var blitt utsatt for utenomjordiske katastrofer, for eksempel store gjenstander fra verdensrommet som ødela både mennesker, planter og dyr. Donnelly skrev også Caesar's Column: A Story of the Twentieth Century og The Great Cryptogram.

 *

Lucille Taylor Hansen. Advokat Hansen gjennomførte et utstrakt feltarbeid på det amerikanske kontinentet og i Afrika i et forsøk på å spore de amerikanske indianernes herkomst tilbake til deres røtter i Atlantis. Forskningen hennes omfattet intervjuer med folk som yaqui-indianernes høvding Sedilho, som hadde eksamener fra to europeiske universiteter. Blant de mange andre indianerne som betrodde seg til Hansen, var pueblostammehøvdingen Choctaw og apachelederen Asa Delugio.

 *

Marcel F. Homet, tysk arkeolog som tror at atlanterne var kilde til mange likhetstrekk som viser seg i kulturer i land rundt Atlanterhavet. I jakten på kunnskap reiste Homet vidt og bredt i Europa, Nord-Afrika, Amazonasbassenget og i Nord- og Sentral-Amerika. Til sin overraskelse oppdaget han at det levde Cro Magnon-mennesker i Sør-Amerika før de dukket opp i Europa, og at deres skjeletter og redskaper liknet de europeiske.

 *

John Michell (født i 1933) er en av verdens fremste forskere og forfattere når det gjelder de hellige kreftene og mysteriene i naturlige og menneskeskapte strukturer i hele verden.

 *

i den egyptiske periode som vokste fram etter Atlantis-katastrofen var faraoene som selv delvis genetisk var av "gudene"(de utenomjordiske) fortsatt i rådslaging med "gudene" (som også fysisk sett var store)  - som var mangfoldige og i direkte åpen kontakt med jordmenneskene. Disse hadde de selv delvis fremavlet rent genetisk. Bildet viser en farao i samtaler med en av de pleiadisk-lyranske "gudene" som kunne være nesten dobbelt så høye som de lokale jordmennesker. (ill/txt - rø)

Atlantis

utdrag fra den oversatte utgaven av Fra "Borealis" via Rolf Telano(via radio?-se sist i del 3) og originalens tittel var:  "A spacewoman speaks" 

"Foruten de raser, som faktisk ble frembragt på deres planet, fantes det to andre grupper som ble utviklet annensteds og som ble flyttet over til deres verden i stor utstrekning når katastrofer truet deres egne planeter.

"Dere hadde tidligere ytterligere en måne som kaltes "Azatlan", skjønt den for en del var kjent som "Bal". På grunn av visse bestemte naturlover, kom den så nær jorden at den ble slitt i stykker av de krefter den kom i konflikt med. Fragmenter falt til jorden i form av meteorer, og dette "ildregn" har blitt nedtegnet i mange av deres fortidige skrifter og legender. De etterfølgene forstyrrelser endret også Lunas posisjon og gjorde dens overflate delvis ubeboelig.

"Disse hendelser hadde blitt forutsett og de fleste av innbyggerne hadde uskadet blitt ført under jorden før katastrofene. Atlantiderne bosatte seg på den fortidige kontinentet Atlantis, som fikk sitt navn etter dem. De behøvde snart mer livsrom og spredde sine kolonier over hele middelhavsområdet. De utgjør hovedinnslaget i de nuværende folkeslagene hos respektive nasjoner i denne del av verden. Luninerne slo seg ned i centrale deler av Asia. Mange av dem omkom når visse store geologiske forandringer skjedde på dette område - men de har satt sine spor i mange asiatiske folkeslag.

De eldste rasene ble tvunget til sitt underjordiske liv på denne planet på grunn av de radioaktive utstrømningene fra solen mot jorden. Disse forårsaket en for tidlig død for dem og begrenset deres livslengde til brøkdelen av det normale.

På vår egen bølgelengde står vi over disse spesielle strålinger. Vi er utsatte for visse svakt skadelige utstrålinger, som har økt kraftig i styrke gjennom deres atomeksplosjoner, men vi har mulighet å delvis uskadeliggjøre dem. Disse radioaktive utstrømninger er den hovedsakelige årsaken til deres korte levetid. De angriper ben og vev med økende effekt. Når de senere når en viss konsentrasjon, nekter de ulike organer i kroppen å fungere på normal måte, og dere blir til slutt "gamle".

Om deres vitenskapsmenn undersøkte et nyfødt barn, ville de finne at det ikke finnes noen radioaktivitet å registrere. Moderens kropp filtrerer bort all utstråling. Når en person blir eldre, øker denne radioaktivitet konstant. Visse personer er bedre utrustet til å utholde denne prosessen enn andre. De som ser eldre eller yngre ut enn hva de er, ville oppvise tilsvarende forskjelligheter i sin radioaktivitet. Gjennom å borre seg dypt ned i jorden kunne de eldste rasene unngå mye av denne skadelige påvirkningen. Det tykke jordlaget tjente som filter....!"

 

Otto Muck og  boken Alles über Atlantis

Den tyske  fysiker og diplomingeniøren Otto Muck (1928-1965) har i boken Alles über Atlantis, forsket og filosofert over denne gåtefulle og mytiske øya - som bl.a. Platon omtaler. De greske filosof Platon beskrev kort før sin død i 347 f.kr. - undergangen til dette øyrike. I  skriftene  «Timaios» og «Kritias» forteller han om Atlantis  - beskrivelsene hadde sin opprinnelse fra en egyptisk tempelskriver som  Platons forgjenger Solon hadde kommet over på en reise til Egypt. Men det er blitt skrevet mange bøker om dette sagnomsuste øyrike - allerede i 1926 skal det ha vært skrevet 1700 titler om denne mytiske øy!

Atlantis hadde etter Platons beskrivelser ligget bortenfor Herkules’ søyler - Gibraltar. Han beskriver hovedstaden og livet der, men også deres store hær av nesten en million mann under våpen. Etter Platons  beskrivelser sank Atlantis i havet i løpet av en skrekkelig dag og natt. Mange av dagens forskere mener å tro at hans beskrivelser stammer fra undergangen av den Minoiske kultur på øyene rundt Kreta - som man har funnet å være skjedd ca.1500 f.kr. Dengang  eksploderte vulkanen Santorini  ved øya Thera- som sendte en voldsom flodbølge mot Kreta. Etter Semjases informasjoner, ble denne eksplosjon utløst i året 1477 f.kr av de voldsomme jordødeleggelser som kom i kjølvannet av det kaos som ødeleggelses-kometen utløste. Denne trakk Venus ut av sin bane, og inn i et voldsomt nærsammentøt med Jorden. Mer om  dette i en annen del av herværende bok - her fortsetter vi belysningen om Atlantis.

I 1969 mente man å ha funnet  Atlantis utenfor kysten til Bahamas, der dykkere i det krystallklare vannet fant gigantiske murer og søyler. Til overraskelse skjedde dette nøyaktig der hvor den «sovende profet» - Edgar Cayce hadde forutsett dette å skje i året 1969........

Platon forteller at Atlantis lå i det fjerne hav. «Fra der kunne man dengang reise over de andre øyer, og fra disse til det motliggende fastlandet» - skrev han. Ved «de andre øyer» kunne det dreie seg om de karibiske øyer eller Bahamas, og «det motliggende fastlandet» måtte ha vært det amerikanske kontinent. «Øya var større enn Nord-Afrika og Lilleasia tilsammen....»skrev Solon.

Atlantis må altså ha befunnet seg ca. halvveis mellom Amerika og Europa - der Azorene nå finnes. Øygruppen Azorene er de idag høyeste undersjøiske «fjelltopper», som rager opp fra det platå som med størrelse av  ca.500x1000 km. - befinner seg på 3000 meters dyp. Rundt dette platå er havet opp til 7000 meter dypt. Denne ryggen var det sunkne kontinent mente Muck. Hans teori var at øya ble utslettet av en kosmisk katastrofe  ved nedslaget av en mellomstor asteroide eller planetoide. For dette førte han mange bevis, som er ref. i DENNE BOK.

 

OTTO MUCKS TEORIER

Otto Muck var vel den første som forsto å sette disse funn i en teori om Atlantis’ ødeleggelse, ved å kople disse spor etter enorme meteoritt-nedslag - med en total katastrofe i Atlanterhavet. Også dype skarpe hull i sjøbunnen ved Puerto Rico, viste innslag av to mektige deler av himmel-legemet eller planetoiden. Etter Mucks beregning måtte hver av disse delene ha hatt et tverrmål av minst 10 kilometer.

Disse stykkene slo hull i jordskorpen, som sprakk som skallet på et egg, og sprekken nådde øya Atlantis - som sank i havet. (Den faste jordskorpen  er tynnere enn man tenker seg - 10 km som den er under hav, blir  i målestokk med en 30 cm globus, kun o,2 mm!!) En hel serie med katastrofer ble det umiddelbare resultatet. Oppstigende lava-aske blandet med vanndamp dannet en kjempesky som gikk opp til 30km. Denne ble ført med passatvindene østover mot Europa, Afrika og Asia. Asken dannet krystaliseringspunkter for enorme mengder med vann i disse kjempeskyene, som falt ned i voldsomme regnskyll over Jorden. Muck mener at dette skapte den kjente syndfloden: «......det regnet i 40 dager 40 netter uavbrutt....» fortelles det i Bibelen. «Og i 150 dager sto vannet over Jorden, og ødela alt liv». En troverdig angivelse mente Otto Muck.

 Samtidig steg en enorm giftig gassky til værs, og innhyllet snart hele Jorden. Dette var gasser fra Jordens indre - slike dødsskyer som følger med vulkanutbrudd. Og i denne sammenheng mente Muck å funnet ha løsningen på en av de eldste gåter på Jorden: Hemmeligheten bak de nedfrossete mammutflokker i Sibir.

(Bilde av nedslagsområdet)

 

DE NEDFRYSTE MAMMUTER

Der - i det nordøstlige Sibir - i de nå evig tilfrossete områder, er det fram til nå funnet titusener av helt intakte eksemplarer av disse kjempedyr. Ja, de er i den grad plutselig blitt nedfryst, at kjøttet fortsatt kan brukes til dyrefor, - de farendes  sledehunder spiste kjøttet uten å ta skade. «Kjøttet er fiberøst og ser så friskt ut som godt dypfryst oksekjøtt» skrev D.F.Herz i The Mammoth i 1926.

Dette området ble dog ikke dekket av is under istiden. Klimaet må ha endret seg drastisk siden da, for i magen til disse er det funnet plantebestandeler som ikke er istand til å vokse der lenger. De finnes dog i områder som ligger 3500 km lenger syd -  i et klima som er betydelig mildere. Idag er ingen slike store planteetende dyr istand til å overleve i dette golde område. Dersom mammutene hadde dødd der, ville de ha gått i naturlig oppløsning, og vi ville bare finne deres skjelletter. Selv Darwin innrømmet at han ikke kunne forklare tilintetgjørelsen av mammuten - et dyr som var bedre utviklet enn elefanten - som dog overlevde. I polarområdene blir det skyllet støttenner av mammuter i land etter stormer, og dette beviser at en del av det land hvor mammutene levde og druknet, dekkes av polarhavet idag.

Muck kom med en logisk forklaring: Den enorme anslagskraften som den rasende asteroiden påførte Jorden, medførte at polaksen forskjøv seg - slik at polpunktet flyttet seg ca.3500 km . Hvor den engang var, befinner seg nå den såkalte magnetiske nordpol. Følgen ble at klimaet endret drastisk, og de av giftskyene kvalte mammuter, ble bevart i den plutselig fremkalte dypkulde.

 

GOLFSTRØMMEN

Det neste ledd som  Muck førte i sin beviskjede var Golfstrømmen. Vest-Europas milde klima skyldes denne havstrøm, som varmer opp havet ved de Britiske Øyer til et snitt av 10 gr.C, mens Labradorkysten på samme breddegrad, har et snitt på bare 0 gr.C.

Så spør Muck : Hvordan kunne det skje på tross av Golfstrømmen, at de Britiske Øyer, Nordtyskland og Skandinavia ble dekket av is under istiden, som ble avsluttet ca.7000 f.kr.? Og svaret han gir er forbløffende; På den tiden kom Golfstrømmen ikke fram til Europa! Den ble stoppet underveis av en naturlig barriere: Av den 1000km lange og 500 km brede øyen Atlantis! Den traff Atlantis’ vestkyster, og ble sendt tilbake til Karibien. Først etter Atlantis’ undergang ble passasjen fri, og deretter begynte isdekket i Nord/Vest-Europa å smelte i det nye klimaet av det varme havvann.

 

ÅLENES MERKELIGE VANDRINGER

Også den selsomme vandring hos de europeiske åler passet forbausende godt med Mucks teorier. Disse åler parrer seg og gyter i det fjerntliggende Sargassohavet i det vestlige Atlanterhav. Dette sjøområdet er dekket av sjøtang og har varmt vann. Etter utklekningen lar de små åler seg flyte med Golfstrømmens varme vann mot øst til de havner i Europa. Der deler stimen seg: Mens hannålene forblir i havet, vandrer hunnålene opp elvene der de blir i fem år, før de igjen i fellesskap med hannålene trekker tilbake til det fjerntliggende Sargassohavet for ny parring - og etter denne dør de. En merkelig lang parringsvei mente Muck, som trodde at ålene tidligere dro til Atlantis’ elver - dengang Golfstrømmen førte varmtvannet dit. Etter årtuseners instinktive vandringer, fortsatte ålene sin reise østover.

        Berlitz  beskriver i boken Atlantis Gåten også dette med trekkfuglene som krysser Atlanterhavet. Når disse begynner å nærme seg Azorene begynner de å fly i store sirkler, som om de lette etter land de kunne hvile seg på. Når de flyr motsatt retning, gjentar det samme seg. Er dette igjen  dyrenes gamle instinkt som forteller dem om en tidligere eksisterende øy i dette område?

*

De enorme mengder med lava- og aske fra denne katastrofen, som ble slynget ut i atmosfæren - måtte etter Mucks beregninger ha formørket Europa i 2000 år. Planter som lider av lysmangel mister sine fargepigmenter og blekner. Slik går det også med mennesker som ikke får dagslys. Og Muck spurte seg da om ikke den hvite rase faktisk hadde mistet sine opprinnelig rødlige fargepigmenter i denne mørke periode.

 

DATOEN FOR KATASTROFEN

Når skjedde så alt dette spurte Muck seg? Han utgikk fra Platons beskrivelser om at Atlantis var sunket  8500 f.kr. Og han sammenlignet dette med Maya-kalenderen fra sentral-amerika. Denne kalender begynte med en absolutt «null-dag», som lar seg nøye fiksere: Det er den 6.juni 8498 f.kr. Dreide dette seg om den samme dag  som Atlantis’ undergang? De angitte tiders overensstemmelse kunne ikke være tilfeldig! Videre spekulerte Muck på hva som kunne ha brakt denne asteroide eller planetoide på kollisjonskurs med Jorden, og han fremlegger teorien at det kunne være en konjunksjon av planeter som trakk den ut av sin bane. Her er det imidlertid at Pleiade-kontakten Semjase kommer med en meget utfyllende forklaring, som vi da har sett nærmere på før her i boken.

 

ATLANTERHAVETS  BUNN

Høsten 1949 offentliggjorde professor M. Ewing fra Columbia University en rapport om en ekspedisjon i Atlanterhavet. Undersøkelsene ble især utført i området omkring den «atlantiske rygg», den undersjøiske fjell-kjede som går fra nord mot syd. Ryggen såvel som havbunnen mot vest og øst avslørte en rekke kjennsgjerninger, som vokste til «nye vitenskapelige gåter» - slik det uttrykkes i New Discoveries on the Mid-Atlantic Ridge av M.Ewing.

«Den ene var oppdagelsen av forhistorisk strandsand... som i ett tilfelle ble tatt opp fra en dybde på 3 km og i et annet tilfelle fra over 5000 meters dybde, fjernt fra noe sted, hvor det i dag finnes strender.» En av disse sandavleiringer ble funnet nesten 2000 km fra land.

Sand dannes av fjell som avslipes ved erosjon av havets bølger, som hamrer mot kysten, og ved regn og vindens påvirkning, samt den skiftende virkning av varme og kulde. På bunnen av havet er temperaturen konstant. Der nede fins ingen sterke strømmer, det er et område med nesten ubevegelig stillhet. Midt ute i havet er bunnen dekket med mudder, som består av slam som er så fint, at dets partikler kan transporteres oppløst i havvannet i lang tid, før det synker til bunns for der at danne avleiringer. Men det skulle ikke normalt kunne finnes sand midt ute på havets bunn, fordi sand skapes altså ved innsjøer i  landområder og særlig langs kystlinjene.

Disse problemer utsatte tidligere nevnte professor Ewing for et dilemma: »Enten må landet være sunket 3-4 km eller havet må engang ha vært 3-4 km lavere enn nå. Begge konklusjoner var forbausende. Hvis havet engang var 3 km lavere, hvor kunne alt dette ekstra vann da finnes?»

For det betraktes som en akseptert sannhet i geologien, at havene ikke har endret deres leier med unntagelse av inntrengningen av vann på nedsenkete landområder. Men ekspedisjonen fikk enda en overraskelse; tykkelsen av bunnlaget på havbunnen ble målt ved hjelp av en velutviklet metode med ekkomåling. «Disse målinger viser klart tusener av meter med sediment ved foten av høyderyggen. Det er imidlertid forbausende, at vi har funnet, at i de store flate bassegner på hver side av høyderyggen synes dette bunnlag å være mindre enn 30 m tykt, et faktum så forbavsende ....»  Og også... «vi tok opp eruptivbjergarter fra sidene og toppene av den atlantiske høyderygg, som viser at undervannsvulkaner og lavastrømmer har vært aktive der. Sannsynligvis er hele kammen særdeles vulkansk med muligvis tusener av lava-utstrømninger, aktive og passive kjegler spredt langs hele dens lengde.»

 

Fra havets dyb tok ekspeditionen opp klippestykker, som var merket med dype furer. «I en dybde av 1200 m fant vi klipper, som forteller en interessant historie om Atlanterhavets fjerne fortid.

.....granitt og sedimentbergarter av en type, som opprinnelig må ha vært en del av et kontinent. De fleste av de klippestykker, vi tok opp her, var avrundet og merket med dype furer eller striper.«Slike merker på steinklipper henføres vanligvis til påvirkningen fra isbreer, som holdt klipper i et fast grep og beveget dem over overflaten av andre klipper. Alt dette er en gåte, som må løses ved ytterligere forskning»......skrev professor Ewing i sin rapport.

 

Man hadde alltid ment, at sedimentlagene på havene måtte være meget tykke, da det har oppbygget seg gjennom uendelige tider. Men på de flate bassenger, som omgir den atlantiske høyderygg, fant man ut at bunnlaget var så tynt, at man ikke klarte å måle noen konkret tykkelse i forhold til radarekkoet fra grunnfjellet under.

Mangelen på et tykt bunnlag på den flate bunn utgjør enda en av de mange vitenskapelige gåter, vår ekspedisjon oppdaget - skrev professor M. Ewing videre fra ekspedisjon. «Det viser, at Atlanterhavets bunn på begge sider av høyderyggen først ble dannet meget sent. Samtidig er sedimentlagene noen steder på høyderyggens sider tusender av fot tykke, som det var ventet.»

«Disse havbunnslag, som vi målte, er dannet av skall og skjeletter av utallige små-dyr og av vulkansk støv og lufttransportert jord, som blåste ut over havet, og av aske av utbrente meteoritter og kosmisk støv fra rommet, som konstant drysser ned på Jorden....»

 

Og med dette skrev Velikovsky: Hvis meteorstøvet i våre dager er så sparsomt, at det neppe kan spores i de høye fjellenes sne, hvordan kunne da aske av utbrente meteoritter og kosmisk støv utgjøre en vesentlig del av havets bunnfall?

 

Det kan tilslutt også nevnes en undersøkelse av bunnprøver fra Vema-dypet i det sydlige Atlanterhav - der forskerne fant helt spesielle forsteninger i kalkavleiringer. For disse ble meldt....å være dannet i kyststrøk og lavvannsområder, og ikke på de store havdyp de ble hentet opp fra.(Kilde, tidsskriftet Esotera,aug.75)

 dette var utdrag fra DENNE BOK.

 

over- youtubevideo jeg har satt sammen på noe av dette historiske drama

 

** 

om Atlantis

Fra boken ABDUCTION  TO THE 9TH PLANET - del 3

I det tiende kapittel (s.129)kommer hun igjen inn på Atlantis som hun sier var beliggende på den nordlige halvkule i det nåværende midtre Atlanterhav. Det var forbundet med Europa og linket til Afrika og også Amerika ved tynne landtunger. Afrikaforbindelsen var ved dagens kanariøyer. Dets størrelse var noe større enn dagens Australia.

Det var befolket med folk fra Mu - omtrent 30tusen år siden - kan sies å ha vært en koloni under Mu. Det var også en hvit rase der - høye lyse mennesker med blå øyner. (her siktes det nok til de Pleiadere som Semjase sier oppbygget Atlantis  - bl.a. kong Atlant. rø-anm). Så var det mayaer - vise kolonier fra Mu som styrte landet og de konstruerte der en pyramide lik den i Savanassa som var den tidligere hovedstad på Mu i Stillehavet.

For 17000år siden utforsket de middelhavsområdet via Nord-Afrika hvor de møtte araberne som var en etterkommere av en blandingsrase av gule og sorte fra Bakaratini. Disse fikk da mye ny kunnskap, både materiell og åndelig. Deres tallsystem som de fortsatt bruker, kom fra Atlantis og Mu. De dro til Grekenland hvor de dannet en liten koloni og også det greske alfabet overenstemmer nesten eksakt med det fra Mu.

Til slutt kom de til et land som de innfødte kalte Aranka og som idag kjennes som Egypt. Der etablerte de en sterk koloni gjennom en stor mann ved navn Toth som den øverste. Lover ble etablert som grunnla livssynet fra Mu og organisasjonsprinsippene fra Atlantis. Forbedrede planter, nye metoder for dyrkning og nye metoder for å ale opp kveg, keramikk og veving etc.

Toth var en stor mann fra Atlantis, med ekstrem kunnskap. Han grunnla landsbyer, bygde templer. Pyramiden i Egypt var bygd som den på i Savanassa - men kun en tredjedel i størrelse- bygget på ni år med antigravitasjon, og innsikt i å skjære stein.

Det var ikke kun Maya-atlanterne som koloniserte. Nagaene hadde kolonisert Burma, India og nådde tilslutt Egypt kyster. De bygde opp en stor by kalt Mayou på Rødehavets kyster. De innfødte i området gikk på sine skoler og ble gradvis opptatt i samfunnet til kolonistene og ble den egyptiske rase. Men for ca5000 år siden begynte Nagaene i nordegypt å sloss med maya-atlanterne av en årsak som var ganske latterlig. Atlanterne trodde på reinkarnasjon av sjelen(astralkroppen)tilbake til landet til dets forgjengere. De påstod således at sjelen reiste vestover hvor den hadde kommet fra. Nagaene hadde en lignende tro, bortsett fra at de mente at sjelen dro tilbake østover - hvor de selv kom fra. I to år var de faktisk i krig, men ikke en voldsom krig, da begge egentlig var fredselskende, og omsider ble de allierte og dannet et forenet Egypt.

Den første kongen av det forente Egypt - både øvre og nedre - ble kalt Mena. Det var han som opprettet byen Memphis. Han var valgt ved den samme metoden som i Mu - en metode som ikke overlevde lenge i Egypt - pga. økningen av geistlige prester, som etterhvert fikk faraoene under sin makt. Dette fortsatte gjennom årene med bemerkelsesverdige unntak blant faraoene som gav etter for prestene. Et slikt unntak var Athnaton som ble forgiftet av prestene. Før han døde sa han: "…tiden jeg har vært på denne Jorden var en tid der sannhetenes enkelthet ikke ble forstått og ble forkastet av mange". Som det ofte skjer i religiøse sekter, fordreide de egyptiske prester sannheten - enkel som den var - for å få mer kontroll over folket. De fikk dem til å tro på djevelen og i forskjellige åndelige vesener og annet sludder.

Landet var velstående. Landbruk og beite blomstret og den første kongen i Egypt var altså Mena.

slutt på oversatt utdrag fra boken

****************

fra  "Jordens fjernhistorie i et nytt lys"  - «himmelsønnene» forteller om fortidens historie, syndfloder og ragnarokk. (Rune Øverby, år 2000): og her den pleiadiske kontaktpersonen Semjase gir en detaljert beretning om dette tema, som her kun gis som et begrenset utdrag:

31.000 f.kr. - Atlantis og Mu

Det er få myter og fabler som fanger menneskets forestillinger mer enn historien om det gamle Atlantis. Hvis  det virkelig eksisterte, hva skjedde med det, og hvorfor finnes ingen spor etter dets eksistens? Historier og legender har overlevd i århundrer om dette store øykontinent, som skulle ha eksistert mellom hva som idag kalles Afrika og Syd-Amerika. Et sted hvor våre forfedre bodde i et samfunn som var langt mer teknologisk enn dagens.

Mange kjenner kanskje Platons beskrivelser av dette øyrike (se kapittelet Mer om Atlantis), og forøvrig har Edgar Cayce gitt mange «readings» eller trance-taler om det samme. Mange teosofiske kilder omtaler samme Atlantis i flere bøker, men også disse kilder er stort sett myter og bygd på gamle indiske/vediske krøniker, og tidangivelsene her virker også å være noe sprikende. Teosofiske kilder er også i høy grad bygd på clairvoyance, men da dette bæres av mediets astral eller følelseslegeme, er slike overførte informasjoner sjelden eksakte eller nøyaktige når det gjelder konkrete historiske tidsangivelser.

 Ellers må man regne med at de destruktive krefter, som etterhvert fikk utfolde seg, spilte på mange strenger i dette drama. Den følgende beretning er da kun et av flere «djevelske» scenarioer som utspant seg og var delskyldige ved Atlantis’ ødeleggelse. De forskjellige bøkers beskrivelser av de mørke krefters detaljer, mekanismer og årsaker - kan derfor godt være riktige del-grunner til øyrikets endelige destruksjon. Men først litt om etableringen av dette rike som Erra-pleiaderen  Semjase beskrev det - og i disse informasjoner får vi noen andre tidsbestemmelser.

Etter den store utvandring til planeter i Beta Centauri området - noen få lyssår fra Jorden,  og etter den store destruksjon av livet på Jorden, var det altså et tidsrom på 7000 år, hvor romreisende unngikk å komme her. Det eneste menneskeliv som fantes, var noen få spredte stammer av noen brunhudete mennesker som bodde i primitive hytter. De var de opprinnelige Jord-innbyggere, som fortsatt var meget uutviklet, og de var av ingen interesse for de stjernereisende. Borte var teknologien fra Pelegons sivilisasjoner, som hadde hevet menneskets bevissthet til nye høyder. Jorden hadde falt ned i mørke og desperasjon.

Lysår borte bodde etterkommere av disse som hadde flyktet fra Jorden for årtusener siden. Her i  det såkalte Barnard stjernesystemet i Beta Centauri området, bodde de som etterkommere av den store Pelegon, i fred og harmoni. (Det kan her innskytes at det rundt denne stjerne i stjernebildet Ophiucchus/slangebæreren, som befinner seg 6 lysår fra Jorden, er oppdaget planeter. Man viste allerede i 1980 at det minst fantes to planeter rundt denne stjerne, som ble oppkalt etter oppdageren E.E.Barnard i 1916. Dr.Peter van de Kamp ved Spruol Observatory ved Swarthmore College i Pennsylvania, kalkulerte allerede i 1963 med to planeter med masser av hhv. 0,8 og 1.1 av Jupiters masser).

Blant lederne var en vennlig og generøs Ishwish med navn Atlant. Han var en høy, lyshåret mann av åpenbar Lyriansk herkomst. Hans lyse blå øyne og hans hvite hud, minnet om hans Lyrianske røtter. Han var meget populær, og skjønt livet der var fredfullt og lykkelig, så lengtet han etter å føre sine følgessvenner til en ny verden, hvor de kunne starte et liv fullt av eventyr og vekst. Så det var mange som bestemte seg for å følge med Atlant, og planer ble lagt for en emigrering til Jorden, som var en liten planet som deres forfedre hadde bebodd. Jorden var gjestfri for menneskelig liv, og her kunne de skape en ny verden.

Til å begynne med reiste bare en liten gruppe som fant Jorden primitiv og barsk. Etter søken fant de ut å ville bygge en by på et kontinent ved ekvator - hvor klimaet var godt. Etter å ha levd i harmoni i årtusener hadde deres teknologi blitt utviklet til et meget høyt nivå, så på kort tid bygde de ut byen. Snart kom det flere fra hjemplanet-systemet i Beta Centauri, og på kort tid var kontinentet som hadde navn fra deres leder Atlant, befolket og sivilisert. Basert på den nåværende kalender, ville begynnelsen av Atlantis bli rundt 31.000 f.kr.

Legender fra dette kontinent finnes fortsatt hos amerikanske indianere, men også hos andre raser som gjennom tiden videreførte historien om det store Atlantis. «Overmenneskene» fra Beta Centauri som koloniserte Atlantis var vennlige, og levde fredelig med innbyggerne ellers på Jorden. Skjønt jordmenneskene var mindre utviklet, var de akseptert i byene, og de fikk jobber og oppgaver, for intet hat eller fordømmelse eksisterte hos disse åndelig utviklede reisende fra stjernene

Atlant hadde en kone ved navn Kayatide, som også var ambisiøs og velegnet som leder. Hun hjalp å sprede sivilisasjonen til nye deler av planeten, og grunnla byer rundt det område som vi idag kaller Middelhavet. Disse mindre satellittbyer ble kalt Lille-Atlantis, som levde under den samme fredfulle ånd som resten av Atlantis. Man må anta at det var disse atlantiske kolonier, som var årsaken til den plutselige kulturfremvekst i Middelhavs-området som vi ser skinnet av i den egyptiske storhetsperiode, og også i de Minoiske og Mykenske høykultur-stater fra tre årtusener før Jesu fødsel. Dette er iallfall den tidssone som dagens historikere setter for disse høykulturelle stater, men de kan godt ha vært mye eldre.

 

***************

Zecharia Sitchin (1920-2010). Sitchin er bibelkjenner og arkeolog og leser mange ulike språk, blant dem de fleste skrifrspråk fra tidlige sivilisasjoner. Etter tretti år med studier og reiser har han publisert flere vitenskapelige verker med lite kjent informasjon om våre utenomjordiske forfedre og noen av gjerningene deres på jorden de siste hundretusenvis av år. Han er en av få som har oversatt gamle sumeriske, assyriske, babylonske og hittitiske tekster. Men han forstod ikke at de fjerne besøkende OGSÅ(først og fremst) kom fra andre dimensjoner, og trodde ut fra det han fant ut- at de kom fra det han kalte "den 12.planet". Dette har han sammeblandet med historiske nedtegnelser av det som egentlig var DESTROYERKOMETEN.

 *

James Lewis Thomas Chalmers Spence (1874-1955) var en høyt respektert skotsk mytolog og fortidshistoriker. Han var visepresident i Scottish Anthropological and Folklore Society og ble tildelt en kongelig pensjon for “sin tjeneste for kulturen”. Gjennom medlemskapet i en vel ansett okkult organisasjon fikk han tilgang til manuskripter fra den arkanske tradisjonen (nedtegnelser om okkulte broderskap) som ble skrevet for mer enn 1000 år siden. De gamle bøkene er på engelsk, fransk, spansk, tysk, gresk og arabisk, som alle var språk som Spence behersket. Det finnes få tilgjengelige kopier av disse ærverdige dokumentene, så de blir lest høyt for potensielle nye medlemmer av den okkulte gruppen under deres hellige innvielses-sermoni.  Spence var ekspert på å huske folkeeventyr og legender utenat. Dette hjalp ham til å huske nøyaktig den interessante informasjonen han mottok muntlig under innvielsen. Han ble nysgjerrig på de mange referansene til Atlantis i den gamle arkanske tradisjonen og begynte å forske seriøst på dette temaet.

Spence utviklet en lidenskapelig interesse for det unike forhistoriske landet og folket der. Dette skjer med mange lærde som går løs på den enorme jobben med å forske på Atlantis. De okkulte kunstene er usedvanlig like hvor de enn dukker opp i landene rundt Atlanterhavet. Spence var derfor overbevist om at de måtte ha oppstått på ett sted. Han fant ingen region i Vest-Europa med en kultur som var så gammel at den kunne ha vært et sentralt punkt der de nærliggende landene kunne ha hentet sine samsvarende ideer om religion, myter og magi. Han mente bestemt at kunnskapen vår om de okkulte vitenskapene stammet fra Atlantis.

For å illustrere teorien sin om at de okkulte kunstene kom fra Atlantis, påpeker Spence at mange av trollkvinnene i mytologien er knyttet til Atlantis. I Homers Odysseen var Calypso datteren til den kloke Atlas, og Circe var av titanenes rase. Titaner er vanligvis assosiert med atlanterne på grunn av sin størrelse. Det avkuttede hodet til heksen Medusa omskapte Atlas til et fjell av stein. Dette minner om Atlasfjellet, som var den høyeste fjelltoppen i Atlantis. De tre gorgonene representer de sterke kreftene i de overveldende jordskjelvene, vulkanutbruddene og oversvømmelsene som ødela Atlantis.

Spence skrev mye for å formidle resultatene av den omfattende forskningen sin (se Bibliografi.) Til tross for sin entusiasme for dette temaet fant han ut at stillingen som troverdig og begavet vitenskapsmann var i fare hvis han fortsatte å snakke åpent om livskvaliteten under Atlantis-tiden og de okkulte kunstene han mente man praktiserte der. Han la ned alt arbeidet sitt på dette temaet, og ifølge de som kjente ham, nektet han å snakke noe mer om Atlantis (Michell: The New View Over Atlantis, 200).

 *

Dr. N.F. Zhirov, en russisk vitenskapsmann med doktorgrad i kjemi, er også maringeolog og medlem av det russiske vitenskapsakademiet. Hans store og veldokumenterte bok om Atlantis ble utgitt i 1970 og omfatter en bibliografi med 825 referanser. Mange av kildene hans er fra øst-Europa, der respekterte medlemmer av det vitenskapelige samfunnet anerkjenner at Atlantis eksisterte.

 *

Edgerton Sykes (1894-1983) var en velskolert brite som studerte antikken med vekt på Atlantis. Han tjente i det britiske diplomatiet og var i tillegg ingeniør, soldat, journalist og medlem av The Royal Geographical Society. Rett etter andre verdenskrig grunnla Sykes The Atlantis Research Center i Brighton i England. Med hjelp fra andre som også var opptatt av forhistorien, samlet han en stor mengde klassiske referanser, gammel litteratur og legender som omhandlet Atlantis. 11949 var han redaktør for Donnellys Atlantis: The Antediluvian World og tilføyde fornuftige og dyptpløyende kommentarer. I løpet av sitt liv utga han to tidsskrifter, New World Antiquity og Atlantis. Da Sykes døde, ble materialet i biblioteket hans flyttet til biblioteket i The Association for Research and Enlightenment i Virginia Beach i Virginia, USA.

 *

Harold T. Wilkins var en britisk antropolog som reiste i Sentral-og Sør-Amerika tidlig på 1900-tallet.

 *

David Zink (født i 1927) er en fysiker som tidligere var ansatt som kommunikasjonsoffiser og lærer i engelsk litteratur ved Air Force Academy og Lamar University i Texas. Han studerte Cayces lesninger og ble inspirert til å lede en ekspedisjon til Bimini i 1974 for å lete etter rumer av atlantiske bygninger. (11926 forutsa Edgar Cayce at deler av Atlantis ville stige igjen i 1968 eller 1969, og restene etter et gammel tempel ville bli funnet ved Bimini i det nordvestre hjørnet av Bahamaøyene. 11968 fikk flyvere øye på tilhugde steinblokker og søyler der Cayce hadde forutsagt.) Zink var seilerekspert, undervannsfotograf og erfaren dykker. Som et resultat av de oppdagelsene han gjorde i Bahamas, vendte han tilbake til dette området mange ganger. Han skrev The Ancient Stones Speak og Tbe Stones of Atlantis. I disse bøkene kombinerte han sin ekspertise innenfor geologi, astrofysikk og antropologi med en bred kunnskap om mytologi og detaljerte lesninger som moderne klarsynte foretok på stedet.

Klarsynte og mediale

Taylor Caldwell (1900-1985). Som tolvåring skrev Taylor Caldwell en detaljert roman om en atlantisk prinsesse under landets siste dager. Boken kulminerer med at prinsessen slipper unna det synkende landet i et skip. Caldwells bestefar var redaktør og ble skrekkslagen da han leste manuskriptet. Den filosofiske og intellektuelle modenheten som ble gjenspeilt der, gjorde ham overbevist om at en mye eldre person måtte ha skrevet det. Egentlig kom innholdet ubevisst fra Caldwells fjerne fortid, slik det også skjedde med en ukjent mengde informasjon i det andre hun skrev. Mot slutten av sitt vellykkede litterære liv redigerte hun The Romance of Atlantis ved hjelp av Jess Stern. Hun fikk da tre drømmer. De to første gjentok og forsterket de ubevisste minnene om Atlantis. Den tredje foregikk i et merkelig, varmt land med fjell og skoger der hun levde sammen med noen få mennesker som hadde overlevd ødeleggelsen av Atlantis, som var deres opprinnelige øyland.

 *

Edgar Cayce (1877-1945) vokste opp i Sørstatene i USA som en fattig gårdsgutt med svært lite skolegang. Da han var ung, mistet han stemmen. I et desperat forsøk på å kurere sykdommen forsøkte han til slutt hypnose. Mens han befant seg i transe, ga han seg selv råd som yiste seg å være en vellykket behandling av problemet. Cayce oppdaget snart at når han befant seg i en tilstand av selvhypnose, kunne han diagnostisere fysiske og mentale problemer og gi råd om behandling for dem. Det spilte ingen rolle om de syke menneskene ofte var langt unna. Han bestemte seg for å vie livet sitt til å gi nyttige forslag til healing for alle som tok kontakt med ham.

Cayces telepatisk-klarsynte utsagn ble skrevet ned stenografisk og omtales som “lesninger”. Under transesesjonene snakket Cayce ofte om pasientenes tidligere liv, hvorav enkelte fant sted i Atlantis. Der beskrev han et høyteknologisk samfunn for over 12 000 år siden med avanserte metoder for kommunikasjon og

transport. I løpet av en periode på 21 år ga Cayce 17 000 lesninger og refererte spesielt til mer enn 700 inkarnasjoner i Atlantis. Flere hundre ulike mennesker var involvert, men opplysningene hans var fullstendig konsistente. Ingen har funnet noen motstridende utsagn om datoer eller hendelser i Cayces informasjon om noe tema. Sønnene hans bekrefter at han aldri leste Platons bøker om Atlantis, eller andre bøker om landet. Man kan studere Edgar Cayces lesninger i hovedkvarteret for Association for Research and Enlightenment i Virginia Beach i Virginia, USA.

Edgar Cayces kunnskap om Atlantis blir mer plausibel når man studerer fakta fra lesningene hans som ikke var kjent på den tiden han kom med dem, men som senere ble bekreftet. Arkeologene fant Dødehavsrullene elleve år etter at Cayce ga en lesning om inkarnasjonen til en kvinne som var medlem av et samfunn av essenere som underviste på den nordvestre kysten av Dødehavet. Under lesningen beskrev Cayce det nøyaktige stedet i nærheten av dette forsvunne essenersamfunnet der rullene senere ble oppdaget. Da Cayce foretok lesningen i 1937, gikk man ut fra at essenerne var samfunn med bare munker som levde i sølibat. Man mente at Cayce tok feil da han snakket om et kvinnelig medlem. Men i utgravninger tolv år senere fant man skjelettene av både kvinner og menn blant essenerne, akkurat slik Cayce hadde sagt.

Cayce fortalte at Salome var til stede da Lasarus døde og ble vekket til live, men dette betraktet historikerne som høyst usannsynlig helt til 1960, da man fant et brev i et kloster i nærheten av Jerusalem. Det omtaler miraklet med Lasarus, og man tror det ble skrevet av apostelen Markus. Brevet nevner at en kvinne ved navn Salome var til stede ved denne hendelsen. En av de mest slående bekreftelsene av geologisk informasjon fra Cayce er hans beskrivelse av det gamle Sahara og Nilen. I 1925 sa han at Sahara var et fruktbart land for 10,5 millioner år siden, og at Nilen på den tiden fløt ut i Atlanterhavet. Vitenskapsmenn har bekreftet dette ved hjelp av bilderadar fra romferger. De fant også bevis på 250 000 år gamle leirplasser i øvre Nilen, nøyaktig der Cayce hadde sagt at folk bodde på den tiden (Edgar Evans Cayce: Mysteries of Atlantis Revisited, 65).

Med dette talentet for å hente inn informasjon om sivilisasjoner så langt tilbake i historien som Atlantis kunne Edgar Cayce lett ha brukt evnene sine for å fremme sine egne interesser. Men han viet livet sitt til å gi helbredende råd til dem som søkte hjelp hos ham.

 *

Manly Palmer Hall (1901-1990) viste et stort intellekt og en stor forståelse for mysterier allerede i ung alder. Da han var i tjueårene, skrev han en omfattende avhandling om Vestens okkulte tradisjoner, The Secret Teachings of All Ages. Han hadde en betraktelig litterær produksjon gjennom sitt lange liv, og grunnla The Philosophical Research Society i Los Angeles i 1934.

 *

A Dweller On Two Planets

av "Phylos". I 1884 fikk den atten år gamle Frederick Oliver besøk av ånden til tibetaneren Phylos. Phylos dikterte til Oliver i form av mentale bilder om livet sitt i Atlantis 13 000 år tidligere, i 11 650 f.Kr. Oliver forteller om den informasjonen han mottok fra Phylos, i A Dweller On Two Planets, som ble utgitt i 1952. Olivers opplysninger er utsatt for kritikk på samme måte som Ruth Montgomerys bok The World Before. Den baserer seg også på kunnskap som er innhentet på en liknende klarsynt måte. Men Olivers bok er verdt å bli tatt på alvor.

 *

H.C. Randall-Stevens vokste opp som en normal britisk gutt som ble flyver i det engelske flyvåpenet, og som senere ble en velkjent sanger. Han var ikke spesielt interessert i okkulte saker, men i 1925 mottok han informasjon om Atlantis og det gamle Egypt gjennom automatskrift fra en innvidd i det gamle Egypt. Denne serien med overføringer ble kjent som Osirian-skriftene. RandallStevens utga de første av disse skriftene i 1928, og senere fulgte flere bind. Det fjerde bindet, Atlantis to the Latter Days, ble utgitt i 1957. De andre bøkene han skrev, er The Book of Truth, The Cbronicles of Osiris, The Wisdom of the Soul, The Teachings of Osiris og Jewels of Wisdom.

**

mer info:

Biografier  på forfattere om bl a

 Atlantis

Edgar Cayce (1877-1945) vokste opp i Sørstatene i USA som en fattig bondegutt med svært lite skolegang. Han er en rik kilde til informasjon om Atlantis. Da Cayce var en ung voksen, oppdaget han at han i en tilstand av selvhypnose kunne stille diagnoser og foreskrive avansert og nyttig veiledning for fysiske og mentale problemer hos lidende mennesker som ofte befant seg langt unna. Behandlingene hans var så vellykkede at han av og til omtales som den holistiske medisinens far.

Cayces svar på spørsmål ble kalt “readinger”,  eller  “lesninger”  på norsk. I løpet av 43 år foretok han flere enn 14 000 slike. Når han i mange av dem forsøkte å påpeke klientenes sterke og svake sider, refererte han til et eller flere av de tidligere livene deres. Flere enn 700 av disse tidligere inkarnasjonene foregikk i Atlantis. Cayces lesninger byr på interessante detaljer om jordens overflate i forhistorisk tid, og om livet på kloden vår for lenge siden. Flere hundre ulike personer var involvert, men Cayces opplysninger var fullstendig overensstemmende. Ingen har funnet noen motstridende utsagn når det gjelder datoer eller hendelser i den informasjonen han har gitt om ulike temaer. Opplysningene hans stemmer alltid overens med mer konvensjonelle rapporter som han ikke kunne ha kjent til. I tillegg bekrefter nå vitenskapsmenn og forskere gradvis Cayces beskrivelser av geografi og hendelser i forhistorisk tid. Sønnene hans er sikre på at han aldri leste Platons materiale om Atlantis eller andre bøker om det landet. Cayce hadde et spesielt talent for å få tak i informasjon om sivilisasjoner så langt tilbake i historien som Lemuna og Atlantis. Han kunne lett ha brukt disse ferdighetene for å fremme sine egne interesser, men han viet livet sitt til å gi helbredende råd til dem som søkte hjelp hos ham. Han var virkelig et beundringsverdig menneske. Flere opplysninger om Edgar Cayce finner du i Atlantis: Insights from a Lost Civilization.

Wilshar S. Cerve var et pseudonym for Harvey Spencer Lewis. Under dette navnet skrev han Lemuna: The Lost Continent of the Pacific, som Rosenkorsordenen (AMORC) i San Jose i California utga i 1931. Han skrev også boken Unto Tbee I Grant..., også kjent som The Economy ofLife. Dette var en samling med hemmelig åndelig og etisk lære fra tibetanerne. Cerve fikk materialet til disse bøkene fra en mappe med svært sjeldne manuskripter som en representant for Rosenkorsets brorskap i Kina brakte med seg til ordenens kontor i San Francisco. Opplysningene var blitt oppbevart i tusenvis av år i gamle arkiver i Kina og Tibet.

Rosenkorsordenen er en stor og gammel, verdensomspennende organisasjon som utforsker de naturlovene som styrer alle aspekter ved livet - de fysiske, psykiske, følelsesmessige, oversanselige og åndelige. Det er rimelig å anta at brorskapet i Kina forutså den kommende undertrykkelsen av informasjon i landet sitt og i Tibet. De bestemte seg da for å gjøre den hellige kunnskapen tilgjengelig for andre. En prest brakte de verdifulle manuskriptene til Rosenkorsets hovedkvarter i California for at de skulle ta vare på dem og publisere dem. Cerve ble valgt til å skrive disse bøkene på grunn av sin interesse for arkeologi, geologi og meteorologi. Hans hensikt var bare å presentere informasjon fra manuskriptene, ikke å bevise den.

Oberst James M. Churchward (1851-1936) var født i Devon i England og ble utdannet ved Oxford. Som et ekte renessansemenneske var han militær, forsker, oppfinner, maler, ingeniør, utforsker, ekspert på fluefiske, metallurg og frimurer. Som ung mann bodde Churchward i India. Der var han sammen med en hinduistisk prest som lærte ham å tolke naacal, som er et gammelt symbolspråk.

Etter hvert som vennskapet ble sterkere, viste presten noen hellige naacaltavler til Churchward. Disse hadde vært omhyggelig gjemt i tusenvis av år i hemmelige arkiver i tempelet hans. Ut fra nedtegnelsene på naacaltavlene fikk Churchward høre at den store sivilisasjonen Mu en gang blomstret på et land i Stillehavet. Naacalene var prester i India og Burma og underviste andre i vitenskap og religion for lenge siden. De skrev på 10 000 leirtavler for å bevare den informasjonen som var kommet til landet deres fra Mu. Prestene brukte symboler istedenfor skrift til å beskrive fakta, slik at de kunne holde den historiske kunnskapen hemmelig. Bare innvidde og folk med de høyeste embetene ble opplært i å tolke de bildene som handlet om de hellige mysteriene. For å ta vare på de verdifulle dokumentene brakte de også tavler til Egypt og Gobi, der de ble omhyggelig gjemt bort.

Oberst Churchward oppfant NCV-stål, en nesten ugjennomtrengelig legering, som amerikanerne brukte til hjelmer under første verdenskrig. Inntektene derfra ga Churchward tid og penger til å reise og lære mer om det tapte kontinentet Mu. Han tilbrakte 20 år på jakt etter flere naacaltavler i Tibet, Burma og andre templer i India, og undersøkte hundrevis av kilder. Mens han samlet sammen opplysningene sine, studerte han omhyggelig tradisjoner, vaner, språk, legender og statuer hos innfødte folk. Blant Churchwards 168 kilder finner man Troano-manuskriptet, Codex Cortesianus og andre bøker fra Mellom-Amerika, Llasanedtegnelsene fra Tibet, inskripsjoner i Mellom-Amerika og Stillehavet, og dokumenter fra Hellas, India, Egypt og mayaene. Gjennom det nære forholdet han hadde til Augustus Le Plongeon og William Niven, fikk han ytterligere informasjon. Det er virkelig forbløffende å se hvilken mengde av fakta og kryssreferanser som Churchward skaffet til veie i en tid da det ikke fantes datamaskiner. Han huskes først og fremst som forfatter av The Lost Continent of Mu, The Children of Mu, The Sacred Symbols of Mu og Cosmic Forces as They Were Taught in Mu.

Churchwards overbevisende tolkninger og forklaringer av de tallrike naacalsymbolene han viser i bøkene sine, gir ekstra tro-verdighet til de mystiske tavlene, selv om det ikke finnes noen konkrete beviser på de hellige bøkene. De mange kryssreferansene til inskripsjoner på rumer, til legender og til mange andre kilder gir også pålitelig bevis på at han anvendte en enorm mengde tid til å oversette naacaltavlene og skrive ned informasjon fra dem.

Når man leser Churchwards fem bøker, dukker det opp et klart bilde på hvor ofte de tallrike kildene hans bekrefter hverandre på kryss og tvers. Flere underlige tempelinskripsjoner stemmer overens med informasjon i en gammel tekstrull, og likner på folkediktningen i en eller annen stamme. Likheter i arkitektur og protospråk i svært gamle og utdødde sivilisasjoner gir uvanlige eksempler på hvordan kulturen spredde seg til fjerne steder.

Churchward får ikke den respekten han fortjener, men det vitenskapelige miljøet betrakter gradvis arbeidet hans med et mer seriøst blikk. Med den avanserte teknologien vi har til rådighet i dag, vil den store mengden kunnskap han samlet, kunne gi et grunnlag for videre undersøkelser og utforskning av megalittiske rumer i Stillehavet.

Arkeolog og antropolog Lucille Taylor Hansen tilbrakte 25 år med å studere indianske kulturer. Hun oppnådde gradvis tillit hos ledere som apachehøvding Aso Delugio og høvding Sedillo. Han er yaquienes store krigshøvding som studerte med det egyptiske presteskapet, og også oppnådde grader ved europeiske universiteter. Litt etter litt fortalte lederne henne om denne nøye bevoktede, gamle visdommen som bare var blitt overbrakt gjennom hemmelige muntlige tradisjoner og familietradisjoner helt siden de hvite menneskene kom til landet på lSOO-tallet. I The Ancient Atlantic kombinerer Hansen denne indianske kunnskapen med informasjon fra museer og biblioteker. Resultatet er en imponerende mengde bevis som indikerer at atlantere fra en øy i soloppgangens hav og fra Karibia-området slo seg ned i det sentrale og nordøstlige Nord-Amerika.

Murry Hope er en britisk forfatter og vitenskapskvinne, og en av de fremste forfatterne innenfor esoterisk visdom, gamle magiske religioner og parapsykologi. 11977 testet dr. Carl Sar-gent ved Cambridge University de oversanselige evnene hennes under kontroll av BBC. Hun oppnådde en usedvanlig høy treffprosent. I 1988 opprettet hun The Institute for the Study and Development of Transpersonal Sensitivity i USA. I det siste har hun konsentrert seg om å bygge bro mellom gamle metafysiske overbevisninger og den nye innfallsvinkelen til fysikk og tilliggende disipliner. Dette blir støttet av mange respekterte vitenskapsmenn.

Hope har skrevet bøkene Time, Tbe Ultimate Energy, Atlantis - Myth or Reality?, The Ancient Wisdom of Atlantis, Ancient Egypt: The Sirius Connection, The Psychology of Healing, The Greek Tradition, The Nine Lives of Tyo, The Psychology of Ritual, The Way of Cartouche og flere andre bøker.

Anbefaler også å lese boken TILBAKE TIL ATLANTIS av Marina Stjerna